Hva vil det si å være kongruent? Vi er kongruente når det er samsvar mellom det vi kjenner inni oss og det vi viser utad gjennom handling, ord, respons, reaksjon. For meg som terapeut og coach er det viktig å være kongruent, bl.a. for å skape trygghet i terapi-/coaching-rommet. Det er også viktig for meg i alle mine roller som menneske. Ikke bare som coach og terapeut, men også som venn, kjæreste, med familie, som ansatt….
Kongruens er en verdi i seg selv; ikke en faglig ‘kappe’ jeg tar på meg eller ‘skrur på’ for å oppnå noe. Det er en måte å være på i hverdagen min, en måte å leve på, en modus å være i. Kongruens bidrar også til bedre kommunikasjon ved at vi slipper å tolke hva den andre kan ha ment, og vi slipper å bli tolket.
Når jeg er kongruent, er jeg i balanse med meg selv, i vater. Når jeg er kongruent ser andre meg slik jeg faktisk er, der og da. Jeg har det best når jeg er kongruent. Men det kan også være sårbart å være helt kongruent. Eller kanskje det er motsatt; når vi ER sårbar, og viser det, så er vi også kongruente?
MEN – jeg går ‘i baret’ innimellom. Også etter 5 års gestalt-studier, og obligatorisk og selvvalgt egenutvikling gjennom mange timer med coaching, terapi og workshops av ymse slag…
Jeg var nylig i en situasjon hvor jeg ønsket å være bra nok, ønsket å fremstå som flink og riktig for situasjonen det gjaldt. Jeg kjente der og da subtilt at det var noe som lugget. Det var ikke før i bilen på vei hjem etterpå, at det demret for meg. Jaaa…. aha… sånn var det ja, NÅ husker jeg. Hei på deg, gamle venn. Faderullan, igjen altså – går jeg i baret. Dette gamle restavfallet fra fortiden og oppveksten.
I oppveksten fikk jeg ofte anerkjennelse for å være flink, prestere. Det var ikke i samsvar med å være tro mot HELE det mennesket, den jenta eller tenåringen jeg var. Derfor måtte jeg (ubevisst) gjemme bort og være ‘utro’ mot deler av meg selv, for å få anerkjennelse fra min strenge og uforutsigbare far.
Gjennom å jobbe med meg selv – som alle gestaltterapeuter må gjennom utdanningen – har jeg forstått sammenhenger og blitt mer bevisst egne mønstre. Det betyr ikke at jeg kan legge slike ting bak meg en gang for alle. Sånn fungerer det ikke, det er ingen quick fix. Selv om innsikt er nødvendig for endring, er ikke innsikt lik endring.
Men jeg ble ihvertfall vár på det når jeg kjørte hjem. Jeg vet hva som skjedde og jeg vet at jeg ubevisst graviterte mot gamle mønstre. Eller «kreative tilpasninger» som vi gestaltfolk kaller det. Jeg ‘ble’ hun flinkis-jenta som var oppi hodet og skulle prestere, være flink og riktig, i stedet for å lande i situasjonen og i kroppen min og være kongruent. Det er ikke det at det er vanskelig å være kongruent; det er ikke slik at jeg prøver, og mislykkes. Det er mer det at jeg ikke er oppmerksom på det, der og da, og skjønner først etterpå at jeg ikke var tilstede med HELE meg.
Jeg tror ikke dette er ikke noe unikt for meg, de fleste har nok noen slike gamle mønstre i større eller mindre grad, og som dukker opp i visse situasjoner. «Hjulspor i hjernen» kalte jeg det før jeg begynte å studere gestaltcoaching og -terapi. Du har ‘kjørt den veien’ så mange ganger at det er vanskelig å få hjula opp av grøfta. Kan hende får du forhjula opp av grøfta innimellom, men så blir du på en måte sugd ned igjen. Det bærer utfor, du graviterer ned i sporet igjen, mot de gamle kreative tilpasningene.
Og så ER det mulig å lage seg nye spor! Litt mindre dype, litt mindre rigide. Litt mer fleksible spor, med flere valgmuligheter. Flere lyskryss, veiskilt, vendepunkter og u-svinger. Den strenge uforutsigbare forelderen har ikke makt over deg nå når du er voksen. Det er du selv som er ansvarlig for å ta makta tilbake og å gjøre noe med de gamle mønstrene. Å skylde på en sur, uforutsigbar og streng far (eller mor, eller partner eller sjef), er ansvarsfraskrivelse. Vi kan ikke ‘få andre til å endre seg’, for at vi selv skal få det bedre. Det enkleste, og vanskeligste, er å endre deg selv. Da er det vi selv som har kontrollen, og som kan ta ansvaret.
Dersom vi forventer at den andre skal endre seg, gir vi fra oss kontrollen. Vi forblir i det gamle mønsteret. Det er jo i grunnen ikke så rart at vi tenker sånn… Det er naturlig å tenke at den som har gjort deg urett, eller vondt, eller til og med skadet deg, også er den som har ansvaret og må skjerpe seg og forandre seg. Bare du forklarer det godt nok, ordlegger deg riktig, så vil vedkommende forstå at h*n gjorde deg urett…. Men det gjør kanskje at man blir sittende i offerrollen? Det er fåfengt å kreve at andre skal forandre seg for at du skal få det bra. Så hva gjenstår da? Da blir det vel sånn at det er vi selv som må ta det ansvaret og gjøre den jobben…!?
Med en som vandrer veien sammen med deg, for eksempel en terapeut eller coach, blir det også lettere. Skaff deg en medvandrer i livet, de periodene du trenger det! Så kan du få støtte til å bli litt mindre streng med meg selv, komme ut av hjulspora og oppdage nye stier å gå, nye måter å møte verden på. <3
