Coach er ikke en beskyttet tittel. Hvem som helst kalle seg coach etter et 6 timers online kurs. Eller ikke noe kurs i det hele tatt, for den saks skyld.

Jeg har 60 studiepoeng Coaching og veiledning fra Oslo Met, med fokus på coaching én-til-én, coaching i gruppe, og coaching i utviklings- og endrings-prossesser i arbeidslivet. Studiet i Gestaltcoaching som jeg følger nå er NOKUT-godkjent, og gir også 60 studiepoeng. Begge disse studiene er erfaringsbaserte og inneholder mye trening på coachingsituasjonen, i tillegg til egenutvikling og modell-læring. Vi lærer gjennom å gjøre, ikke gjennom å lese/pugge.

Gjennom studiet plikter jeg å gå i egen coaching, minst 30 timer gjennom de to studieårene. Dette er både en del av egenutviklingen og modell-læringen. Videre er jeg også pålagt å gå i jevnlig veiledning gjennom hele det andre året. Min veiledning gir trygghet for deg som klient; i veiledning kan jeg – helt anonymt – drøfte caser fra egen praksis med en erfaren gestalt-veileder godkjent av Norsk Gestaltinstitutt. Her får jeg tilbakemelding og input på meg selv som coach, slik at jeg hele tiden kan utvikle meg.

Jeg er studentmedlem i GPO – Gestaltpraktiserende i organisasjoner. Det betyr at jeg forholder meg til GPOs etiske retningslinjer. Her følger noen utdrag fra GPOs etiske retningslinjer, som du kan lese i sin helhet på GPOs nettside.

«GPO har et positivt, helhetlig og eksistensialistisk grunnsyn ift. alle mennesker. Alle mennesker kan vokse, endre seg og/eller hente ut mer av sitt eget potensial. Alle gjør det beste de kan ut fra gitte omgivelser, betingelser og rammer. Alle medlemmer i GPO bruker gestalttilnærmingen i sitt arbeid. En grunnleggende idé innen gestalt er at hvert menneske er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de muligheter de har. […]

Når gestalt brukes som tilnærming i organisasjoner er metoden erfaringsbasert, prosessorientert og eksperimentell. Fokus rettes mot på hva som skjer her og nå, rent fenomenologisk. Gestalt som metode brukes ikke for å presse fram forandringer. Det jobbes med å øke oppmerksomhet på hva som skjer og det fokuseres på å akseptere det som er, og gjennom dét kan det vokse fram en endring. Først da skjer reell og varig endring jfr teorien om ‘The paradox of change‘. […]»

Change occurs when one becomes what he is, not when he tries to become what he is not, (Arnold Beisser, 1970).