Coach er ikke en beskyttet tittel. Hvem som helst kalle seg coach etter et 6 timers online kurs. Eller ikke noe kurs i det hele tatt, for den saks skyld.

Jeg har studert Coaching og veiledning ved Oslo Met, med fokus på coaching én-til-én, coaching i gruppe, og coaching i utviklings- og endrings-prossesser i arbeidslivet. I tillegg er jeg Gestaltcoach, utdannet ved Norsk gestaltinstitutt. Begge studier gir 60 studiepoeng, og er NOKUT-godkjent, begge er erfaringsbaserte og inneholder mye trening på coachingsituasjonen, i tillegg til egenutvikling og modell-læring. Vi lærer gjennom å gjøre, ikke gjennom å lese/pugge.

Gjennom gestaltstudiet var jeg forpliktet til å gå i coaching selv (30 timer gjennom de to studieårene). Dette er både en del av egenutviklingen og modell-læringen. I det andre året var veiledning obligatorisk. Som ferdig gestaltcoach går jeg også jevnlig i veiledning, noe som trygghet for deg som klient. I veiledning kan jeg – helt anonymt – drøfte caser fra egen praksis med en erfaren gestalt-veileder. Her får jeg tilbakemelding og input på meg selv som coach, slik at jeg hele tiden kan utvikle meg.

Jeg er medlem i GPO – Gestaltpraktiserende i organisasjoner. Det betyr at jeg forholder meg til GPOs etiske retningslinjer. Her følger noen utdrag fra GPOs etiske retningslinjer, som du kan lese i sin helhet på GPOs nettside.

«GPO har et positivt, helhetlig og eksistensialistisk grunnsyn ift. alle mennesker. Alle mennesker kan vokse, endre seg og/eller hente ut mer av sitt eget potensial. Alle gjør det beste de kan ut fra gitte omgivelser, betingelser og rammer. Alle medlemmer i GPO bruker gestalttilnærmingen i sitt arbeid. En grunnleggende idé innen gestalt er at hvert menneske er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de muligheter de har. […]

Når gestalt brukes som tilnærming i organisasjoner er metoden erfaringsbasert, prosessorientert og eksperimentell. Fokus rettes mot på hva som skjer her og nå, rent fenomenologisk. Gestalt som metode brukes ikke for å presse fram forandringer. Det jobbes med å øke oppmerksomhet på hva som skjer og det fokuseres på å akseptere det som er, og gjennom dét kan det vokse fram en endring. Først da skjer reell og varig endring jfr teorien om ‘The paradox of change‘. […]»

Change occurs when one becomes what he is, not when he tries to become what he is not, (Arnold Beisser, 1970).